Beretning fra en konsulent som jobbet på pressede prosjekter i offshore og engineering:

"Et prosjekt jeg jobba på i et årstid foregikk i en annen by i landet. Jeg pendla hver uke med fly. Det var et hasteprosjekt. I løpet av det året så jeg tre personer med egne øyne besvime av presset. To av dem falt om i kantina under lunsj, og en annen ramla om på kontorstolen sin. En annen person fikk hjerteinfarkt. Han var 35. Men så var det Einar V. Nyutdanna med doktorgrad og prosjektleder. En skikkelig karrierejeger med kone, to barn og villa. Han hadde en stigende stjerne i organisasjonen og stod på døgnet rundt. Jeg snakka med ham av og til så vi var på hils. Han styrte prosjektet trygt i havn og fikk nok sikkert medalje. Etter det prosjektet så jeg ham ikke før fire år etterpå. Tilfeldighetene sendte meg til denne byen igjen på oppdrag for et annet firma. Jeg stakk innom det som pleide å være stamstedet vårt under det tidligere prosjektet for en lunch. Og der satt Einar V. Midt på dagen; full som en dupp. Han hadde klart to år til med hardkjøret men hadde slutta, blitt skilt, mista huset og drakk som en svamp. Alt i dass. "Eg orka ikkje meir. Orka ikkje meir..." Han ville ikke snakke mer. Han kom aldri tilbake. I en alder av 34 år var han totalt utbrent.

Å ja men det er vel bare enkelttilfeller det der tenker du kanskje. Men det er det ikke. Jeg har jobba i reklame- og kommunikasjonsbransjen i flere år. Der er dette helt vanlig også. I skvisen mellom kunden, firmaet og seg selv ender et uhyggelig stort antall mennesker opp som vrak. Alkoholiserte og utslitte av presset".